10. november slippes «Kråkenes gilde» på norsk. Det er første del av den fjerde boka i George R.R. Martins enormt populære fantasysaga «A Song of Ice and Fire» — bøkene bak den om mulig enda mer populære tv-serien «Game of Thrones».
Jeg kommer ikke til å kaste meg over den nye boka. Jeg har for lengst lest den på engelsk. For når du først har begynt å gjøre deg kjent med kontinentene Westeros og Essos, vil du nødig forlate dem — selv om det ser ut til å gå strake veien til helvete med alle som bor der.
De fem bøkene som hittil har kommet ut på engelsk teller til sammen over 4000 boksider (det norske forlaget har delt alle bøkene i to). Den siste, «A Dance with Dragons», var på over 1000 sider — mye takket være et stadig større antall hovedpersoner, delhistorier og geografisk spenn. Men aldri har jeg som voksen leser ligget så mye våken om nettene og fundert på hvordan en fortelling kommer til å ende.
I kontrast til mange andre forfattere i samme sjanger, skyr George R.R. Martin eventyrmønstre der den gode helten kjemper mot onde krefter og seirer til slutt. Her følger vi ikke bare én hovedperson, men mange ulike, og uansett hvor lenge og tett vi følger dem, kan vi aldri være sikre på at de lever på neste side. Men det er mulig å gjette. Martin snekrer gåter med en stødighet Dan Brown burde misunne ham. Og den såkalte ASOIAF-fansen samles i ulike nettforumer, der de diskuterer teorier om hva som har skjedd eller vil skje videre, basert på små og store hint som porsjoneres ut i bøkene. Noen av teoriene har blitt så kjente at de på forumene bare omtales i form av likninger, som «l+r =j».
Har du verken lest bøkene eller sett tv-serien, vil flere av disse våkenattframkallende spørsmålene høres helt, vel, science fiction ut, men jeg prøver meg likvel på noen eksempler:
Vil eksilprinsessa Daenerys og dragene hennes noen gang komme hjem til Westeros, og gjøre krav på tronen de alle kjemper om? Er profetien om den messiaslignende redningsmannen Azor Ahai sann? Vil søsknene Arya, Sansa, Bran, Rickon og Jon bli gjenforent? Og — det aller mest populære spørsmålet å spekulere rundt: Hvem er egentlig opphavet til Jon Snow? Han er blant de mest sentrale personene i serien, og vokste opp som uekte sønn av Ned Stark, lord av Winterfell. Hvem mora var, er en mystisk hemmelighet som Stark tilsynelatende tok med seg i graven, mot slutten av første bok. Men vi har fått så mange hint at jeg er overbevist om at det vil bli avslørt til slutt.
Du synes kanskje dette er tøysete, men ikke for de titusenvis av menneskene som diskuterer på Westeros.org (75.000 medlemmer) og reddit.com/r/asoiaf (92.702 abonnenter). Jeg anser meg selv for å være bare litt over middels nerdete, likevel ble researchen til denne artikkelen stadig distrahert av diskusjonstråder med forlokkende titler som «10 grunner til at XXX ikke er død likevel». «A Song of Ice and Fire» fenger mange som vanligvis ikke leser fantasy. Maktspillet mellom de adelige familiene i Westeros er spennende å følge, og delvis inspirert av rosekrigene mellom familiene York og Lancaster i England på 1400-tallet. Men mye av handlingen kan også relateres til moderne tid, og leses som kommentar til for eksempel kjønnskamp, klasse- og religionsspørsmål.
Det er likevel ikke dette som blir diskutert i blodig alvor av fansen på nettforumene — det er handlingen. Hva som vil skje videre. Og i mange tilfeller leder det til spørsmålet: Får vi noen gang vite det?
Mens det tok to år mellom hver av de første tre bøkene i serien, brukte Martin fem år på å skrive bok nummer fire, og enda seks år på å bli ferdig med nummer fem, «A Dance with Dragons», som kom i 2011. For øyeblikket jobber han med nummer seks, «The Winds of Winter», som etter planen kommer ut neste år (uten at han har villet love noe). Ei sjuende bok, «A Dream of Spring», skal avslutte sagaen. Martin har sagt i intervjuer at han tror de to siste bøkene vil komme på over 1500 sider hver.
Opprinnelig planla han å skrive en serie på tre bøker, men siden har prosjektet vokst kraftig. Bok fire og fem skulle egentlig ha vært én bok, men underveis oppdaget forfatteren at persongalleriet hadde blitt for stort og handlingstrådene for mange til å få plass mellom to permer. Derfor fordelte han figurene på to bøker, som foregår i samme tidsrom. Mens de tre første bøkene i serien fikk en rekke priser, har de to siste måttet nøye seg med nominasjoner. Martin har selv sagt at den handlingsmettede tredje boka, «A Storm of Swords», som blant annet inneholder det mye omtalte «Red Wedding»-kapitlet, er den beste han har skrevet. Både fans og kritikere ser ut til å være enige i at de to siste bøkene ikke når opp til det nivået. Det blir for mange nye fjes og for få gispeframkallende tvister. Har Martin mistet tråden, eller rettere sagt trådene?
Det finnes en twitterfeed — riktignok ikke oppdatert på en stund — som tar for seg alt den 65 år gamle forfatteren gjør i stedet for å skrive ferdig «A Song of Ice and Fire». Han har kjøpt og gjenåpnet en nabolagskino. Han følger entusiastisk med på amerikansk fotball og laget Jets. Han drar på festivaler, redigerer sci fi-antologier, skriver på et ASOIAF-leksikon og andre spin off-bøker — blant annet en Tyrion Lannister-sitatbok — og bidrar som manusforfatter til tv-serien. Alt forteller han om på sin nesten daglig oppdaterte blogg, der han også kommenterer andre serier han følger med på. Han er ikke direkte ung og sprek, og forumene viser at ikke rent få av leserne har mistet troen på at han noen gang kommer til å bli ferdig med livsverket sitt.
Det skjer innimellom at forfattere ikke fullfører populære serier. Robert Jordan er et eksempel. Han døde i 2007, etter å ha vært hjertesyk i halvannet år. Da hadde han rukket å utgi 11 bøker i den bestselgende fantasyserien «The Wheel of Time». Før han døde, ga han familien en detaljert forklaring på hvordan serien skulle ende. Kona hans ba forfatteren Brandon Sanderson om å ferdigstille den siste boka, som viste seg å bli til tre. De ble godt mottatt av både fans og kritikere, den siste kom ut i januar i år, og alle gikk rett til topps på de amerikanske bestselgerlistene. Men Jordan-maskineriet var forberedt. Fullt så harmonisk har ikke stemningen vært rundt Millennium-serien til den svenske krimforfatteren Stieg Larsson, som døde plutselig i 2004, rett før de tre første bøkene kom ut og ble internasjonale bestselgere. Det skal finnes et fjerde, nesten ferdig manus, og ifølge Larssons samboer Eva Gabrielsson planla han så mange som ti bøker i serien. Det er tvilsomt om de noen gang kommer til å se dagens lys.
For Millennium-serien er ikke det noe problem. Så godt som alle løse tråder fra de to første bøkene rulles opp i den tredje boka, og en fjerde bok måtte nødvendigvis ha begynt litt på nytt. I George R.R. Martins univers har de løse trådene etter fem bøker blitt så mange at de likner et frynseteppe. Dermed blir spørsmålet ikke bare om han vil rekke å fullføre, men også om han vil klare det. Og er det mulig å få til på to bøker, eller kommer serien til å vokse enda mer? Martin har sagt at han har planen klar for hvordan det skal ende, men at veien dit blir til underveis. Han har skissert retningen for produsentene av tv-serien «Game of Thrones» — som også puster ham i nakken og bare er tre-fire sesonger unna behovet for nytt tekstmateriale. Om Martin ikke skulle klare å fullføre, får vi tro at de vil gjøre det.
Jeg håper uansett at han ikke har tenkt å ta så mange flere avstikkere nå. For er det noe jeg må vite før jeg dør, er det om mora til Jon Snow er den jeg tror hun er.