Mer fra Dagbladet Meninger:
Dobbelt bokholderi i klimapolitikken
Norge bruker milliarder av kroner på klimatiltak som ikke virker.
Brenner for Skouen
Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket slår et slag for filmregissøren Arne Skouen. Nå kommer han ut i en folkeutgave.
Sylvis kunder
Så lenge Sylvi Listhaug ikke vil fortelle hvem hun jobbet for, kan vi bare fortsette å gjette, skriver Marie Simonsen.
Derfor er jeg for reservasjonsrett
Vi kan ivareta kvinners rett til abort, samtidig som vi ivaretar legers samvittighetsfrihet i spørsmålet om liv, ved å innføre en begrenset reservasjonsrett.
«Ultra-konservative Islam Net er på få år blitt Norges største muslimske ungdomsorganisasjon»
De hører allerede hjemme på historiens skraphaug. Kommentar.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Det er ikke så mystisk som dere tror, er refrenget hver gang kommunikasjonsbransjen omtales. Jeg vet ikke hvem de sikter til, men personlig synes jeg ikke bransjen er mystisk i det hele tatt.
Norge har en enorm forvaltning, en eventyrlig formue og en mektig regjering som styrer det hele. Den som har innpass og kontakter, som vet veien inn og rundt i systemet, har en konkurransefordel. Det gjelder private bedrifter, så vel som kommuner, organisasjoner og offentlige institusjoner.
Bransjen er tvert om interessert i å opprettholde et mystikkens skjær rundt seg. Ingen vil betale i dyre dommer for det tilforlatelige. Selve forretningsideen er å selge sand i Sahara, mer makt til dem som allerede har makt. Å få en Høyre-styrt kommune til å betale for et møte med en sentral Høyre-politiker, for eksempel, slik Drammen fikk besøk av Bent Høie i striden om nytt sykehus i Buskerud. Det betalte seg. Høie brakte Drammen på banen, men som han sa til NRK, kommunen kunne like gjerne kontaktet meg direkte. De trengte ikke ha med seg et kommunikasjonsbyrå.
En de hadde med seg var Sylvi Listhaug i First House, nå kollega av Høie.
Det er slike resultater PR-byråene tar skyhøye salærer for. De vil fnyse av Høies enkle tro på å ta en telefon. PR-bransjens eksplosive vekst og inntjening forteller at keiserens konfeksjon er pakket inn i strategi, markedsføring og angst. Selv en ordfører med partibok må frykte at han trenger hjelp til å slå et nummer.
Det var dette markedet Sylvi Listhaug betjente inntil få dager siden. De siste åra har debatten handlet om politikere som går til PR-bransjen. Hun er den første statsråden som kommer derfra, men neppe den siste.
Listhaug vil ikke fortelle hvem som de siste åra har betalt henne for å påvirke beslutningene hun nå som landbruksminister og medlem av regjeringen er satt til å ta. Vi får anta at det ikke var Bondelaget, som har sine egne påvirkningsagenter i skamløs åpenhet, men flere store matvarekjeder er kunder hos First House.
Mistanken om at Listhaug hadde Rema som kunde, ble styrket av at hun i en TV-debatt var på fornavn med Ole Robert Reitan. En glipp, skal vi tro Listhaug. Hun hadde aldri møtt ham før.
Episoden forteller likevel at slike spekulasjoner vil forfølge henne uten åpenhet. Listhaug unnskylder seg med at klientlisten er taushetsbelagt og sammenlikner seg med advokater. Det sier mer om bransjens oppblåste selvbilde. Advokaters taushetsplikt er lovpålagt som en rettssikkerhetsgaranti i norsk lov og den europeiske menneskerettskonvensjonen, PR-bransjens av kommersielle grunner.
Listhaug har overlevert klientlista til departementsråden, mer hemmelig var det ikke, men både hun og Solberg nekter å gi den til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Stortinget har som oppgave å kontrollere regjeringen og er vant til å håndtere langt mer sensitiv informasjon enn kundelista til et PR-byrå. Men First House er mer sensitivt enn PST, skal vi tro.
Det er vanskelig å forstå annerledes enn at mangelen på åpenhet handler om et sentralt prinsipp for regjeringen. Den beskytter PR-bransjens kommersielle interesser framfor tilliten til en statsråd. Erna Solberg har ellers et befriende pragmatisk og ujålete forhold til maktutøvelse. Over natta degraderte hun utenriksministeren til sjetteplass ved kongens bord og forklarte det med at han er mye ute og reiser.
Den forrige regjeringen slet også med habiliteten. Både Lysbakken- og Støre-saken havnet i kontrollkomiteen. Den daværende opposisjonen synes å ha glemt at debatten blant annet handlet om foreldete habilitetsregler. Jonas Gahr Støre vurderte for eksempel selv at han var habil og derfor ikke trengte å få sin habilitet vurdert. Det likte lederen av kontrollkomiteen, Anders Anundsen, dårlig. Nå er han justisminister.
I den samme komiteen satt Martin Kolberg og forsvarte Støre. Som ny leder av komiteen, forlanger han åpenhet om Listhaugs klienter. Skiftende regjeringer har til enhver tid interesse av å begrense åpenhet og vil komme med all slags unnskyldninger for å unngå det.
PR-bransjen vil selvfølgelig heller ikke ha åpenhet om sin virksomhet. Den selger tvert om kontakt utenom de offentlige kanalene. Regjeringen bør ikke benytte samme forretningsmodell.
Regjeringen er ikke en forretningsmodell.