bilindustrien

Å la Lars Vaular avslutte årets Øyafestival var ikke bare et naturlig trekk, men også høyt på overtid etter en rapkarriere som kun kan sies å være trumfet på norsk jord av Karpe Diem.

At han regelrett heiset taket under samme festival for bare to år siden, var selvfølgelig heller ingen dårlig søknad, og la desto større forventninger til lørdagens finale på Amfiet.

Forventninger om noe utenom det vanlig.

Akkurat dette lå da også i kortene med et filmklipp luskende utenfor døra til Vaulars hjem på Oslo Øst, hvor rapperen brått kom stormende ut i en brudekjole som blottla hans omfattende brysttatoveringer.

Som en kombinasjon av den brystvorteklypende tysker-bartenderen fra filmen 8MM og en selvsikker runaway bride, entret han deretter Amfiet anført av hvitkledde undersåtter som kledde scenen i hans enorme brudeslør.

Jeg tør påstå tidenes mest monumentale åpning av en norsk rapkonsert noensinne, og en list som ble lagt riimelig skyhøyt allerede fra første minutt av åpningslåta «Heartbreak Hotel».

Høyere skulle det også ende, da bruden bokstavelig talt svevde opp under «Stilen», og sørget for enda et episk øyeblikk – før Kjetil Møster dukket opp med en saksofonsolo verdig 80-tallets beste mykpornofilmer.

Et stilskifte til barisflørtende khakidress og «Gi meg noe bass» i ny, nærmest grime-aktig drakt, intensiverte så festen ved å introdusere våpenbror Girson på fabelaktige «Stripar».

Fortsatt uten tegn på «hits», var det tydelig at Vaular hadde bestemt seg for å ikke holde det safe, noe kvelden heller ikke led under i sin regelrette bombardering av inntrykk.

En forsikring om at han «elsket Oslo, men…» startet ikke overraskende den ti år gamle og blytunge klassikeren «Eg e fra Bergen», og fortsatte med årets remiks gjestet av Bergens nye gateflamme, Kamelen.

Det var kanskje heller ikke en tilfeldighet at himmelen åpnet seg akkurat da.

Ferdig oppvarmet fra sin egen konsert bare en time tidligere, kjørte Unge Ferrari seg opp på det selvfølgelige Vaular-samarbeidet «Panorama», hvor Tøyenparken regelrett ble skåret i to av laserstråler. Et av mange elementer i et spektakulært sceneshow av lys og video.

Etter et nytt klesskifte, denne gangen til rød og snasen blondedress, hentet Vaular ut Myra, som for anledningen kanaliserte Lil Kim anno 1996 for «Ventet på deg».

«Det ordner seg for pappa» – med sønnen Wilfred på hver side av scenen og enda en nydelig saxsolo fra Møster, ble deretter et rørende startskudd for kveldens obligatoriske rave – inkludert «Tåken», «Fett» (med hjelp fra legendariske Dr. Erik), «Nøklene», «Ninja» og selvsagt «Rett opp og ned» – hvor publikum fulgte teksten og ble levende sprettballer i Oslo-regnet.

«Gary Speed» resulterte i et annet høydepunkt med sine nikkende Leeds-spillere på skjermen og høylytte allsang, mens fetter Sondre Lerche sørget for det motsatte av «jævlig dårlig stemning» med sin energiske innsats på «Øynene lukket».

Til slutt flippet hovedpersonen «eg gjemmer penger vekk for en verre dag»-linja fra «I disse dager» med ærlige «…men eg brenner penger her i dag», før «Champagneting» sprettet korken som kveldens siste markeringen av en Lars Vaular-konsert som ikke vil bli glemt med det første.